Snøfnugg

Snøfnugg etter snøfnugg

faller de ned.

Som et teppe av hvitt

gir de ro og fred.

Fred til å tenke

på det som betyr mest.

Som trygghet og glede

og de man liker best.

Best av alt med snøen 

og den stillheten den kan gi.

Er tiden til å tenke

på hva man kunne si.

Si at du er elsket

og så kjær for meg.

Si at jeg er så heldig

som har truffet deg.

ESR 2018

Untitled

hoping she would never know,
he didn’t let his smile show

afraid of holding her too tight
he always knew this was right

he acted polite, talked about the weather
though he knew of topics that was so much better

he wanted to say how her ears were small
and how she didn’t remind him of his sisters doll

he wanted to tell her that nothing could compare,
that she was more beautiful than he could bear

she found the letters neatly stacked
there was only the stamps that lacked

-ESR-

Neverland

I've found my Neverland,
the place where all your dreams come true.
It's not a beach with golden sand
and a sky that is brightly blue.

It's not the place where food is free
or money doesn't matter.
It's not a place on land or sea,
though I would prefer the latter.

No, what I've discovered,
and this makes my toes all curled,
is that if you leave your heart uncovered
it's only one place in the world.

I've found my Neverland,
the place where all my dreams come true.
It's wherever I am,
as long as I'm with you.

-ESR-

Elsker jeg deg?

Jeg vet ikke hvem du er
Likevel lengter jeg etter deg

I drømmene er du så kjent
Så nær, så varm

Når jeg våkner, er du borte
Kan jeg elske noen jeg aldri har møtt?

-ESR-

JEG SER

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...


Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.

Ansiktet ble varmt,
jeg kunne føle det gløde.
Pulsen enda raskere,ingen tvil om det.

Jeg fikserte meg inn på de vidåpne pupillene.
Som en overskyet stjernehimmel,
jeg kunne ikke tolke de.

Tankene i meg raste som en storm.
Sekunder føltes som år,
jeg stod der, ubevegelig.

Men så, plutselig.
Jeg kunne ikke tro det.

Mitt hjerte hoppet over et steg.
To steg. Hendene ble svett.
Stormen gikk over i orkan,
før den sakte stilnet i takt med begges puls.

Hun sa ja.

Velkommen til min nye blogg!
Planen er at her skal jeg poste de diktene jeg synes er fine nok til å fortjene en plass på verdsveven, både mine egne og andre som jeg er glad i :)

Om livet slår deg ned i blant, så kjenner du i det minste at du lever. Det er min trøst.